Whist – et klassisk kortspill

Whist er forløperen til bridge, og hadde selv en forløper kalt “trumf” tilbake på 1500-tallet. Selve ordet whist er et i dag utdatert engelsk ord som betydde stille og oppmerksom, i dag betyr whist simpelthen dette tradisjonsrike kortspillet der det spilles med trumf og det gjelder å ta så mange stikk som mulig.

Røtter på 1700-tallet

Whist ble oppfunnet på 1700-tallet, blant menn fra overklassen som brukte å holde til i et kaffehus i London. En av disse, Edmond Hoyle, skrev etter hvert en bok om spillet, som ble grunnlaget for standardutgaven av whist i lang tid. Senere kom noen mindre endringer på 1800-tallet. Det var hele tiden vekt på at dette var et spill for gentlemen, med strenge regler og etikette.

Helt mot slutten av 1800-tallet ble standard whist utfordret av “biritich”, en russisk utgave av twist. Det var dette spillet, først kalt “bridge-whist” på engelsk, som ble til bridge og etter hvert satte det gamle whistspillet i skyggen.

Hvordan man spiller whist

Whist spilles med en vanlig kortstokk med 52 kort, uten jokere. Rekkefølge på kortene osv. er som i bridge, og man spiller med fire spillere delt i tomanns lag. Det er imidlertid ikke faste lag, som i bridge, man trekker hvem som skal spille sammen for hvert spill. Det er strengt forbudt å snakke i kortene, nevne ord som flaks og uflaks, eller signalisere på noen måte til partneren.

Whist er et enklere spill enn bridge, der man ikke melder på forhånd. Det gjelder ganske enkelt å ta så mange stikk som mulig. Trumfen blir avgjort av hva som er det siste kortet som blir delt ut. Med andre ord er dette et ganske enkelt spill som fint kan spilles av alle. På den måten kan det være en fin inngangsport til bridge.